Litt om meg

Heisan, mitt navn er Liv Sunniva Ugelstad. Jeg er født, oppvokst og bosatt i Trondheim, altså en skikkelig trønder-jente. Jeg er mamma til Aleksander og Aron, samboer med Knut og matmor til to herlige Rhodesian Ridgeback-frøkner.  Hund er og har alltid vært en stor del av livet mitt. Min dyrekjære mamma sørget for at jeg ble ”født med en hund i hånda, i stedet for ”med ski på beina” J  I oppveksten ble jeg blant annet kjent med rasene Labrador og Mops. Senere, da jeg kunne bestemme selv, falt valget på Schæfer, Briard og tilslutt Rhodesian Ridgeback

Speilsalen Oppdal 2006 - Chillie, Fia og meg. En utrolig vakker isbre som desverre er borte nå. Dette har vært en stor attraksjon i Trollheimen, og er vel verd et besøk - farvene i isbreen gir en helt spesiell fotoeffekt også.

Savannah 12 uker

Kvalitetstid - søskene Fia og Kovu

Hvorfor Rhodesian Ridgeback?

Vinteren 1999 ble min flotte Briard, alvorlig syk. Han døde knappe 8 år gammel, av nyresvikt. En ”hunde-fri” tilværelse kom ikke på tale. En ny Briard var utelukket, timevis med pelsstell er ikke akkurat min favoritt beskjeftigelse. Hundebøker og internett ble trålet i jakten på en ny rase. Men i underbevisstheten hadde jeg allerede bestemt meg. Noen år tidligere hadde jeg sett en staselig, flott, lysebrun hund i forbindelse med en hunderase-parade som ble arrangert i Trondheim.
Hunden hadde en karakteristisk stripe på ryggen, det var selvfølgelig en Rhodesian Ridgeback. Ikke bare var denne rasen svært vakker, den hadde i tillegg mange av de egenskapene jeg ønsket meg i en ny hund.

Nærmere undersøkelser viste at det befant seg en oppdretter bare noen få mil utenfor Trondheim. Slik kom jeg i kontakt med oppdretter Susan Clayborough og hundene på Kennel Madahiro. Susan planla et kull på Madahiro’s R’Zafaco Millie i løpet av våren, og jeg var mer enn villig til å vente.
I midten av juni 1999 gikk drømmen i oppfyllelse, Fia (Madahiro’s Facile Princeps) fikk bli med meg hjem. Siden da har jeg vært overbevist, dette er rasen for meg.
At rasen er spesiell er det ingen tvil om, både på godt og ondt. Det er ikke alle forunt å leve med en Rhodesian Ridgeback.
Dette er en hund du inngår et livslangt vennskap med, bygget på tillit, kjærlighet og sunn fornuft.